Endelig fredag. Sitter og ser på Lyngbø og Hærlands Big Bang. I kveld er temaet barndom og noen av problemstillingene som blir tatt opp, er at når skal man fortelle barn at julenissen ikke finnes?
Min mening er ( selv om jeg er utdannet pedagog ) at det skal man aldri gjøre, men man bør fortelle sine barn, vel og merke når de har fyllt 30 år og har egne barn, at tannfeen ikke finnes. Dette må de være informert om når deres egne barn kommer i tannfellingen, ellers kan det bli katastrofale tilstander hvis de ikke vet at det er de som må gjøre jobben som tannfe. Min datter trodde på tannfeen til hun gikk på lærerskolen, omtrent. En morsom historie om påskeharen: Mitt barnebarn var ca 5-6 år og jeg hadde fått i oppdrag av påskeharen å dele ut påskeegg. Jeg hadde lagt påskeegget svært synlig på en stein uten for sommerhuset vårt. Hvorpå poden utbryter: "Påskeharen må være veldig dum som legger påskeegget slik at alle kan se det."
Konklusjonen er :La barn være barn så lenge som mulig. Og ang. julenissen, gutten vår hadde planlagt å sitte bak sofaen natt til julaften for å "luske" på julenissen. Det var bare så synd at han sovnet.
Jeg elsker kart. Jeg alltid vært glad i kart og atlas. Jeg er nok mer glad i å reise i fantasien enn i virkeligheten. Har aldri hatt noe ønske om å reise jorda rundt fysisk, men i fantasien har jeg reist mye. Jeg synes det er gøy å lese kart, spesielt sjøkart, og å beregne avstander og stikke ut kurser og hvilke grader man skal bruke på kompasset.
